Mange spiser for mye sukker, men er det kostholdsekspertenes skyld?

Tekst: Erik Arnesen

Sist helg hadde kommentator Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om “Den store feite forskningsskandalen”. Det overordnete temaet, politisering og misbruk av forskning, er stadig aktuelt og viktig. Men i samme innlegg gir Rolness en karikert beskrivelse av norske ernæringsanbefalinger og ernæringseksperter, og gir inntrykk av at sukker ikke er prioritert.

Professor i ernæring, Svein Olav Kolset, har skrevet en god replikk til Rolness: Vår gode helse og ryktemakerne. Kritikken mot ernæringsforskerne er “grunnløs”, skriver han. Jeg vil her minne Rolness og andre om hva Nasjonalt råd for ernæring og norske helsemyndigheter faktisk har sagt om sukker opp igjennom årene.

Har alltid frarådet mye sukker

I 2011 ga Nasjonalt råd for ernæring ut sine 13 Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. Det første rådet lyder:

«Det anbefales et kosthold som hovedsakelig er plantebasert og som inneholder mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn og fisk, og begrensede mengder rødt kjøtt, salt, tilsatt sukker og energirike matvarer.» (Min utheving)

Et annet råd er også viet til sukker: “Begrens inntaket av tilsatt sukker”.

Men denne anbefalingen om sukker er eldre enn som så. Blant de 10 gode «matvettreglene» som Statens ernæringsråd lanserte på 1980-tallet, var for eksempel sukker og godteri nevnt:

  • Hygg deg med maten
  • Hverdagsmaten er viktig for helsen
  • Spis til du er passe mett
  • Faste måltider er en god vane
  • Spis mer brød, helst grove typer
  • Bruk mer fisk til middag og som pålegg
  • Spis mer poteter, grønnsaker og frukt
  • Vær sparsom med fett – velg magert
  • Vær varsom med sukker, godteri og snacks
  • Vann er en bra tørstedrikk

Holdningsundersøkelser fra denne tiden fant også at forbrukerne visste at ekspertene anbefalte å spise blant annet mindre sukker, sjokolade og leskedrikker.

At det er ønskelig å redusere sukkerinntaket i befolkningen har vært norsk ernæringspolitikk i over 40 år. Helt siden de første offisielle ernæringsanbefalingene for de nordiske landene ble gitt ut i 1968 har det vært anbefalt å begrense inntaket av sukker og sukkerholdige produkter.

I de første offisielle skandinaviske kostholdsanbefalingene ble det konkludert med at inntaket av både kalorier, fett (mettet fett) og sukker måtte reduseres. Hensikten var å redusere kaloritettheten i kostholdet fordi det allerede på den tid ble sett en høy forekomst av fedme. Folk flest trengte også færre kalorier på grunn av mindre fysisk aktivitet.

I Norges første stortingsmelding om ernæring – St. meld. 32 (1975-76): Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk fram mot 1990 – ble det tallfestet at sukkerinntaket burde begrenses til under 10 prosent av kaloriinntaket.

Denne kvantitative anbefalingen om sukker var vi tidlig ute med. Internasjonalt har sterke anbefalinger om sukker vært vanskelig å gi på grunn av press fra berørt industri. Så sent som i 2004 skrev for eksempel media at Statens ernæringsråds tidligere leder, professor Kaare Norum, var i en “sukkerkrig” mot USA, som den gang truet med å trekke tilbake all støtte til WHO dersom de innførte en grense for anbefalt inntak av sukker.

Sukkerkrig VGNorske ernæringseksperter og Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet gikk også ut i en “sukkerkrig” på hjemmebane da myndighetene tidlig på 2000-tallet foreslo å fjerne sukkeravgiften.

I så å si alle rapporter fra Statens ernæringsråd om norsk kosthold har sukkerinntaket vært trukket fram som et problem. Sukkerinntaket har i de senere årene gått ned i en gunstig retning i Norge. Men slaget er ikke over: Utfordringen er at det er stor ulikhet i sukkerinntaket. Mange spiser nesten ikke sukker i det hele tatt, mens noen spiser altfor mye. Derfor er det lovende at helseministeren har utfordret matvarebransjen til å ta grep om sukker, og vi venter spent på hvilke tiltak de vil presentere i mai.

For mye snakk om fett?

Rolness hevder også at det har vært et unødvendig fokus på fett i de norske kostholdsanbefalingene.

Det er riktig at fettinntaket har vært mye vektlagt i kommunikasjonen til befolkningen. Mens selve kostrådene har vært ganske nyanserte om fett, og aldri anbefalt et fettfattig kosthold, har nok deler av matindustrien prøvd å skape et feilaktig inntrykk av at lite fett per definisjon er sunt.

Det ble ganske riktig lagt mye vekt på fettinntaket i befolkningen i de første anbefalingene, fordi fettinntaket – parallelt med forekomsten av hjerte- og karsykdom og overvekt – da hadde aldri hadde vært høyere. På 1970-tallet hadde fettinntaket økt gradvis i 75 år, og dekket i 1973 over 40 prosent av nordmenns kaloriinntak, slik figuren under viser.

Næringsstoffer 1890-1974

Men det ble aldri sagt at fettet skulle erstattes av sukker eller loff, som forklart over. I dag sier vi at det er rom for å spise mer fett enn det som tidligere ble anbefalt, så lenge kostholdet ikke blir for energitett og så lenge mesteparten av fettet er umettet.

Hvilket eksperiment?

Rollnes skriver at vi har et «diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår».

Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et «ukontrollert eksperiment» strider imidlertid mot både fornuft og data. Som nevnt over, og som figuren under viser, var fettinntaket høyere enn noensinne på 1970-tallet. Siden den gang har det gått noe ned (mer om dette står i Helsedirektoratets rapport om utviklingen i norsk kosthold).

Fettinntak Norge 1890-1994

(Fettinnholdet i matforsyningen i Norge, 1890-1994. Fra Johansson, L. m.fl. (1997). Food and Nutrition Policy in Norway. I Wheelock, V. (red.) Implementing dietary guidelines for healthy eating. London: Blackie Academic & Professional)

Da anbefalingene kom på 1970-tallet om å redusere fettinntaket fra 40 til 35 prosent av energiinntaket, var det altså langt ifra snakk om noen unaturlig reduksjon sett i et historisk lys. Det samme gjelder rådene om å begrense inntaket av mettet fett. I mesteparten av menneskets historie var inntaket av mettet fett trolig lavt.

Sammenliknet med verden for øvrig er heller ikke det anbefalte nivået av mettet fett (høyst 10 prosent av kaloriinntaket) spesielt lavt. Én oversiktsstudie over fettinntaket blant barn og unge i 30 land fra 2011 viste at gjennomsnittsinntaket av mettet fett varierte fra bare én til ca. 16 prosent av kaloriinntaket. I alle land, utenom Japan og Sør-Afrika, var det under halvparten av barna som oppfylte det anbefalte inntaket av mettet fett. Da de så på statistikken for voksne i 40 ulike land, fant de at inntaket av mettet fett varierte fra 3 til 21 prosent av kaloriinntaket.

Qianyi Wang og medarbeidere i det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) gjorde nylig en analyse av 186 land, og fant at omtrent 75 prosent av verdens befolkning i gjennomsnitt har et innhold av mettet fett i kosten på rundt 9 prosent av energiinntaket.

Videre estimerte de at omtrent 7 prosent av alle dødsfall av koronar hjertesykdom i 2010 kunne tilskrives et ugunstig inntak av fett: for mye mettet fett og transfett og for lite flerumettet fett. Dette tilsvarer over 700 000 dødsfall på verdensbasis pga. et for lavt inntak av flerumettet fett, 250 000 dødsfall pga. et for høyt inntak av mettet fett og over 500 000 dødsfall pga. et for høyt inntak av transfett.

Det er bred aksept for at et middelhavslignende kosthold forebygger kroniske sykdommer og er helsefremmende. De norske kostrådene har svært mange likhetstrekk med dette. Et slikt kostholdsmønster har som regel langt mindre enn 10 prosent mettet fett. Mener Rolness at det å følge et middelhavskosthold – eller for den saks skyld, et japansk kosthold – dermed også er et «ukontrollert eksperimet»?

 

Unødig skremsel

Rolness hevder også, uten belegg, at tusenvis av dødsfall skyldes «statlige sunnhetsråd». Et skremmebilde av kostrådene virker kanskje spennende, men det samsvarer dårlig med hva faktiske undersøkelser viser.

De som har undersøkt har konsekvent funnet at de som i størst grad lever i tråd med rådene har lavere dødelighet og får mindre hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 m.v. Til og med i USA har man sett at kvaliteten i kostholdet har forbedret seg etter år 2000, riktignok i beskjeden grad. Den lille forbedringen i kostholdet er estimert å ha forebygget 300 000 flere dødsfall i 2012 enn i 1999. Til tross for at flere har blitt overvektige kunne rundt én million sparte premature dødsfall mellom 1999 og 2012 tilskrives et kosthold som ble mer i tråd med anbefalingene, mente forskerne.

2 kommentarer om “Mange spiser for mye sukker, men er det kostholdsekspertenes skyld?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *